Skip to main content

Fylle gamle vin på ny flasker Roar Moe

Fill old wine in new bottles -Experiential education in coastal culture and history

Home
About Us
Contact Us
Site Map
Member Login
Roar in the Press
Leaders
Upcoming Courses
Sailing Ships and video

På denne øya har Roar levd åleine i 16 år

Kunsten å leve sakte - og inderleg 

Ole Johannes Øvretveit, Firda/ANB  Publisert 28.05.2014 kl 19:34 Oppdatert 28.05.2014

 

Some pictures available at: http://www.firda.no/bileteseriar/article7386841.ece?start=4&serie=0

 

Roar Moe reiser sakte gjennom livet. Som einebuar på Litle Færøy i Solund prøver han å vise at noko har gått tapt i jaget etter pengar og status.

– Når du opplever noko ekte og levande, då trur du at det skin tilbake på deg sjølv, og når det gjer det, så opplever du at du er ein del av ei historie. Det er heile cluet for mitt eige arbeid her, seier Roar til [Firda's Ole Jahannes Øvretveit]. 

 CLICK HERE for original article and pictures http://www.glomdalen.no/innenriks/article7386935.ece

 

Sjå bildeserie frå øya her

I arbeidet med å gjenskape eit fiskarbondesmåbruk frå 1905 er Roar Moe sjølv blitt ein fiskarbonde frå førre hundreår.

– Du må setje tæring etter næring, og du må lære å klare deg med det du har. Det er kystkulturen i eit nøtteskal, meiner Moe. Etter 16 år åleine på Litle Færøy skulle han vite kva han snakkar om.

Kjøpte det for 100.000

Det begynte i 1991. Saman med to kameratar stifta han Litle Færøyna kystkulturlag og kjøpte bruket på Litle Færøy for å starte ein leirskule der ungdom skulle få eit innblikk i livet på kysten i førre hundreår.

– Vi kjøpte det for prisen på ein god bruktbil, 100.000 kroner.

– I 1998 flytte eg like godt ut her. Eg kom inn på likningskontoret, og der reiste Else Birkeland seg, ei myndig, streng dame, og omfamna meg og sa «Gratulerer! Du er vår innbyggar nummer eitt tusen!». Eg kjøpte meg ein Motorola mobiltelefon til 19.000 kroner, og dermed var eg «world wide» frå godstolen min her i stova.

Og godstolen, det er ein gammal lenestol som står trygt plassert mellom vedomnen og ein oljefylt radiator. Her sit Roar Moe og les og fyrer og held både varmen og humøret oppe om kveldane.

– Det kan ikkje vere berre idyll, å bu her ute mo åleine?

Lett å bli einstøing
– Ein kan lett bli ein einstøing, på den måten at ein blir seg sjølv nok. Det er veldig nærliggande når ein må klare seg sjølv. Og periodar om vinteren kan bli keisame. Når du er åleine må du ha eitt eller anna å gå til. Noko som gjer deg verksam. Viss du blir sitjande og gruble kan det ha ein negativ effekt på deg som person, du går rundt og stullar, og du blir sur og du kvir deg fordi det er kaldt og surt og du har lyst å flytte herifrå.

– Kva gjer du med det?

– Eg prøver heile tida å ha eit arbeidsprosjekt på gang. Eg har heile tida sakna ein verkstad, ein arbeidsplass, men det skal eg få til i den nye floren min. Der drøymer eg om å bygge ein færing, eller ein seksæring. Lesinga er og ei god trøyst.

På øyane rundt om bur det folk Roar set stor pris på.

– Det er viktig for meg å nemne dei gode grannane mine. Dei er hjelpsame, humoristiske og set alltid ryggen til når eg vantar kunnskap eller treng hjelp. Han Eivind (Ingvaldsen) på Lågøyna har berga meg ut av mange praktiske kniper. Han er ein handyman i norgeseliten. Å kjenne ein som han gjev mental tryggleik og forsterkar motivasjonen.

– Men likevel: Det må då bli einsamt her ute? Med dagevis der du ikkje møter folk?

Einsam i selskap med andre
– Nei, faktisk ikkje. Faktisk ikkje. Nei, dei gongene eg kjenner meg einsam, det er ? Når eg får lyst til å ha folk rundt meg, då fyrer eg opp Saab’en, som eg kallar snekka mi, og så dreg eg inn til Hardbakke og handlar. Og det er der, når eg møter menneska der inne, og ser alle dei paradoks dei lever med, som dei er nøydde til å leve med, og samanliknar det med det livet eg lever, og det tilværet eg har, då kjenner eg einsemda tynge seg på. Då blir det veldig klart for meg kor åleine eg er om å vere den eg er.

– Kva paradoks er det dei lever med, som ikkje du har?

– Tidspresset. Tidsklemma. Alt dei skal – og må – få tid til. Når eg møter storsamfunnet og dei moderne verdilandskapa, og ser dei i forhold til mitt eige kvardagslandskap, då opplever eg meg einsam, for der er så stor avstand. Desse paradoksa, eg er positiv på alle måtar, men desse paradoksa, okei, dei gjev til dels energi og, men dei gjer meg melankolsk.

For Roar Moe sine dagar, dei går i Roar Moe sitt tempo. Han gjer det han får tid til, og det blir det det blir. Han reisersakte gjennom livet.

– Eg prøver å komme meg opp klokka sju. Så lagar eg ei stor gryte med havregraut, og et litt av den. Resten tek eg kanskje seinare på dagen, eller neste morgon. Så jobbar eg borte på tomta til utpå ettermiddagen.

– Tomta?

– Ja, vi jobbar med å lage ei kystlei, du kan samanlikne det med DNT-systemet i fjellet, at ein kan segle, padle eller ro, sakte og stille ferdsel, frå ei hytte til eit naust og til stiar rundt i øyriket her. Vi har fått bygd tre nye færingar, vi skal sjå på dei etterpå, og no har eg fått løyve til å setje opp ein utedo og eit tørkerom som turistane kan bruke i vika her borte. Jau, så skal eg ein tur til Hardbakke, for eg er med i ei nemnd som lage ein villsaufestival, så er det handling og så tilbake igjen, og så blir det nokre timar å pusse på Saab'en, båten min.

– Har du berre nok hesjestreng...

– Gamle Martinus Lågøy sa det, at «hugs på det, Roar, at har du ein Saab, og det går gale, har du då berre nok hesjestreng, så er du berga». Å klare seg med det ein har. Det er det det handlar om.

– Det må vere vêrhardt her ute?

– Jau, ein opplever no litt ymse. Det verste var faktisk no i desember 2013, med nordleg orkan som snudde til sørleg sterk storm. Då rauk dørene på naustet og på skjåen, dei vart røska ut, det har eg aldri opplevd før. Eg trur ikkje eg kunne gått oppreist ute. Eg veit ikkje, for eg våga meg ikkje ut. Eg sat inne og heldt meg fast og fyrte i omnen, og var redd for at granene bak huset skulle rotvelte og knuse huset.

– Men huset tolte det?

– Ja, huset, ja? Hah! Det er det som imponerer meg, kor elegant det glir inn i terrenget, det ligg heilt i vindskuggen både på norda- og sønnavind. Og nausta er med grindbygg med trenaglar, dermed er dei litt fleksible, føyer seg meir enn det ville gjort med spikar og skruar og fast reisverk. På lag med naturen, ikkje i kamp mot den. Slik er det med dei gamle, klinkbygde båtane og, dei dansar ballett på bølgene.


Ein gong i året dreg Roar til USA for å halde foredrag om det gode liv, og kva som gjekk tapt på vegen frå det tjuande hundreår til det moderne samfunn anno 2014.


Reiser gjennom hundreåra

– Det tek meg tjue timar, frå eg stig om bord i skyssbåten her på litle Færøy, til eg set foten på bakken på JFK Airport i New York. Kontrasten er ufatteleg. For meg blir det ei reise frå eit hundreår til eit anna.

Sons of Norway er ein amerikansk organisasjon som arbeider med norsk-amerikanske relasjonar. For nokre år sidan inviterte dei Roar Moe over til å dele sine tanker med dei. Det skulle bli starten på eit årelangt samarbeid.

– Eg snakka om korleis det Noreg dei norske utvandrarane forlet, som den gong var det nest fattigaste landet i Europa, på berre hundre år gjekk til å bli eitt av dei rikaste velstandssamfunna i verda, og korleis det har påverka oss, korleis vi lever, haldningane våre og innstillinga til livet. Kva som gjekk tapt på vegen.

Kanskje fortalde det amerikanarane noko om kva dei sjølve hadde mist på vegen og? I alle fall var det stadig fleire, museum, universitet og organisasjonar som ville høyre Roar Moe sine foredrag.

Ein hit i USA

– Eg har fem år på rad no fått eit reisestipend frå Sons of Norway og Vesterheim-museet i Decorah, Iowa, slik at eg dekkjer reisekostnadane og har litt lommepengar, og så reiser eg rundt og held foredrag her og der. Eg har reist i Arizona, i områda rundt Seattle, og i Midtvesten. Du kan vel nesten seie at eg er blitt ein «hit» i USA. I nokre miljø, i alle fall. Desse årlege turane er blitt ein god kveik for meg.

 

Moe held foredrag også i Noreg, på skular, høgskular og folkehøgskular. Mange stader blir tilhøyrarane så oppglødde at dei ber om å få sende elevar på opphald på Litle Færøy.

– Då legg eg dei i telt ute på bøen, og så får dei vere med og segle, fiske og lage mat. Håpet mitt er at dei, i møtet med ein autentisk person som faktisk lever slik han lærer, skal få med seg litt livsvisdom. Dei vil heile tida møte utfordringar, praktiske og personlege, som dei må finne ut av. Ein må vere Espen Askeladd, og ikkje seie «faen heller», men prøve å snu på problemstillinga og søke hjelp, fomle og famle sjølv, og så få det til. Og viss du er sjølvberga, så er du trygg, det er mi hypotese. Tryggleik er noko vi alle søker, det er universelt. Eg prøver å få i gang diskusjonar med dei studentane eg har her ute, refleksjonar og vurderingar: Kva søren vil du med livet ditt? Det er kort og intenst! Eg prøver kort og godt å få folk til å leve ut draumen sin, og samstundes tenke sjølv.

– For dei blir dette berre eit snapshot i livet, men eg håpar at dei får med seg noko som dei kan ha nytte av seinare i livet. Dei hugsar meg, i alle fall, mange av dei. Eg har jo fram gjennom åra hatt tusenvis her ute, og er eg utanfor Solund, så møter eg stadig vekk folk som seier «Hei, Roar! Hugsar du meg?» Og det gjer eg jo sjølvsagt ikkje. Men dei hugsar kva eg sa til dei.

Fattig, men rik likevel
Særleg rik blir han ikkje på prosjektet sitt. I fjor stod han oppført med ei skattbar inntekt på 118.000 kroner.
– Det er faktisk under den offisielle fattigdomsgrensa i dette landet. Eg er per definisjon ein fattig. Men det er som eg seier: Ein får setje tæring etter næring, og klare seg med det ein har. Men eg er ikkje så dyr i drift. Sauekjøt og fisk held eg meg med sjølv, eg kjøper mjøl og grønsaker, og kanskje eit par pils i helga, så går det litt diesel til saab'en, og så mykje meir er det ikkje. Litt straum og litt telefon. Men meg er det ikkje synd i. Det er ikkje meg det er synd i, for å seie det slik. Men problemstillinga di reflekterer akkurat noko av det som gjekk tapt på vegen frå det nittande til det einogtjuande hundreår: Etter kvart som rikdommen vaks, begynte fleire og fleire av oss å forveksle levestandard med livskvalitet. Ordet livskvalitet, det gløymde vi på vegen til jobben der vi skulle jobbe overtid for å tene pengane til den nye Mercedesen vår.

(Ein time av dette intervjuet er gjort på følgjande vis: Vel komen heim til Førde kom eg på at det var ein del spørsmål eg gløymde å stille. Eg gjorde avtale med Roar Moe om at vi skulle snakkast på hustelefonen ein dag klokka halv elleve. Eitt minutt før tida fekk eg ein sms: «Straumnettet er i ustand – då fungerer ikkje hustelefonen. Eg finn meg ein lun plass og du kan ringe mobiltelefonen min kl 10.45. OK? Sterk kuling her og tendens til regn.»


Klokka 10.45 ringde eg Roar Moe. Då sat han samankropen bak ein stein «oppe på haugen bak utedoen, mellom huset og naustet. Her har eg bra dekning». Vinden ulte, regnet piska, og bak steinen sat Roar Moe og prata i ein time om livet, lagnaden og kva vi mista på vegen. Og på kontoret mitt inne i Førde sat eg og tenkte at eg skulle gjerne ha bytt med han.)

ww.siste.no/Innenriks/article7386935.ece 

Sjå bildeserie frå øya her  http://www.firda.no/bileteseriar/article7386841.ece

http://www.siste.no/Innenriks/article7386935.ece

http://www.glomdalen.no/innenriks/article7386935.ece

http://www.firda.no/bileteseriar/article7386841.ece

___________________________________________

 
NRK radio at Litle Færøy 
NRK radio...destination this time is where Litle Færøy... With a cruising speed of around 6 knots, we arrived with a welcoming committee at the dock... and here we meet the hermit on the island, Roar Moe (55) who have lived here all 16 years and comes originally from the Nordfjord area of Holvik just south of Maloy. - Moe says that he is passionate about nature and the environment but can not make a living out of just this, and odd jobs in the aquaculture industry. In recent years he has regularly traveled to the United States, where he has held talks on the old Norwegian coastal culture... [Roar is welcome to the United States by such interested groups as Sons of Norway, North House Folk School, Lakselaget, Nordmanns Forbundet, University Club of St. Paul, the Vesterheim Museum in Iowa, and Thomson Reuters diversity organization]
On the island he runs camps for students to learn about coastal culture, sailing,kayaking and boating, and more. He was also involved in the television program "where no one would believe anyone could live" [Der Ingen Skule Tru]. Today Moe's guests were from both Maloy and Minnesota United States, and they are very excited that the sun was back with and singing on the pier. After a quick visit, we had to move quickly can us to Lågøy to catch the live broadcast on local radio at 17 Pictured below from left: Bjørn Blålid, Liv Tellevik, Harald Kolseth, Rita Andal, Jill Storli, Arne Andal and Roar Moe Click for the full article in Norwegian
 
 
The Read Deal 

THE REAL DEAL – Litle Færøy from VIKING for Kids! Spring 2010(with update inclusions by Jill indicated in italics)

Camping in the wilderness can seem like a great adventure, but how long could you last far froma refrigerator, TV, cell phone, computer and iPod? Kids in Norway find out each summer on Litle Færøy Island.

Imagine a power boat leaving you on a near-deserted island with nothing but your clothing, a tent, and a few other kids in the same predicament.No food, electricity, doctor, tools, or means of talking to the far away world.How would you survive?

Norwegian kids learn a few skills to increase their success under the direction of Roar (roo-ar) Moe and Gudrun Ingvaldsen.Moe lives alone on Litle Færøy, a small, heather-covered rock island off the coast of Norway, four hours from Bergen.Ingvaldsen lives on a neighboring island, also alone.Both have learned how to live by their abilities and wits with little help from others.

These modern “pioneers” enjoy teaching young people how men and women survived on the islands 100 years ago.The first and most important skill to learn? Problem solving.In five days, students learn about being self sufficient, finding food, traveling without gasoline and having fun without technology.

After putting up and settling into tents near Moe`s small farm, students are faced with their first problem – eating.Moe teaches them how to set fish nets at night and haul in catches in the morning.Ingvaldsen teaches them how to clean and cook fish, make and bake bread and put together traditional Norwegian dishes in the kitchen of the husmannsplass or on a wood -fired grill.

Students are then taught to sail a traditional wooden sailing boat with gaf rigging or with a single square sail, similar in design to Viking ships.This type of ship was once the only way for islanders to deep ocean fish and to leave the island.It takes some time to learn how to handle it.

Finally, because few people thrive on all work and no play, students are introduced to activities that replace radio, TV, iPods and cell phones – traditional storytelling, songs, dance, games and crafts.

Of course, no one can learn in five days everything about surviving without modern conveniences.But it is long enough to appreciate how difficult life was on Litle Færøy a century ago and feel satisfaction in staying alive through hard work and problem solving.Great lessons can be learned from experiencing life before technology.

Still, Moe and Ingvaldsen have radios, cell phones and power boats to use in emergencies.Moe travels to schools in Norway, and interested groups in the U.S. to talk about his “island class” and substitute teaches at the local school in the winter to make money for supplies. Neither Gudrun nor Roar wants kids to totally disconnect from today`s wireless world, only to reconnect with the lives and values of their ancestors.Learn more at:www.roarmoe.com

_________________________________________________________________________________

Roar Moe har blitt tildelt to priser for sitt arbeide i ytre Sogn, hvor han bor alene på en øde øy og skolerer ungdomi tradisjonell båtbygging og kystkultur. //www.seilas.no/wip4/detail.epl?id=446054

Linn Krogh Hansen <linn@seilas.no>
Publisert: 10.nov 2009 kl.08:52
Sist oppdatert: 10.nov 2009 kl.12:19


I 1992 kjøpte Roar Moe og noen kameraterer en forblåst gammel husmannsplass på den lille øya Lilte Færøy i Sollund kommue i ytre Sogn.

Bakgrunnen for kjøpet var interessen for båt- og seiletradisjoner innen den vestnorske brukskulturen. Vestlendingen ønsket å starte et skoleprosjekt hvor studentene skulle lære seg tradisjonelt naturbruk, båtbygging, seiling og manøvrering.
–Jeg skulle egentlig bare holde på i ti år, men så ble prosjektet etter hvert en lidenskap, sier Roar, som bor i et knøttlite hus sammen med den 14 år gamle katten Pottifar. Målet var å gjenskape det gamle kulturlandskapet og bygningene som livsform, selv om man ikke kan gjenskape den gamle tiden, forklarer Roar. Da han kom til øya hadde huset stått ubebodd i 27 år, etter at de siste beboerne flyttet ut i 1966. Jeg fant ut at stedet egnet seg perfekt til pedagogiske programmer for studenter og friluftsgrupper som, vil lære seg hvordan man levde som selvforsynt fiskebonde i gamle dager.

Gjenoppdager egne røtter
– Jeg har forsøkt å gjenskape det gamle livet som proletarene og fiskebøndene levde for hundre år siden. Dessuten ville jeg finne ut om virkeligheten stemte med mytene om det tøffe fiskebondelivet, med fattigdom, nød og ofte en tidlig død. Det man finner av informasjon i historiebøkene er stort sett negativt, og man får gjerne inntrykk av at husmennene mer eller mindre var rettsløse ofre for de øvre klassers politiske og religiøse dominans.
Men etter å ha reist rundt og intervjuet folk med forankring i fiskebondekulturen oppdaget Roar at livet som fiskebonde faktisk kunne være ganske okay.
– Folk hadde mye humor i hverdagen og en stor evne til å improvisere, til tross for at hverdagen var hard med mye jobbing.
Ettersom alle Roars Moes forfedre var fiskere og sjøfolk, ble prosjektet på mange måter en gjennomppdagelse av egne røtter.

På gården disponerer Roar fem forskjellige Nordfjordbåter, hvorav noen gamle og noen nye. Disse båtene representerer den tradisjonelle Vestlandsbåt-båtfamilien, fra den minste færing til den største jakta. Færingene og seksringene var vanlige transportmidler frem til 1950-tallet, da de gradvis ble avløst av sjekter og snekker med motor. I Åfjord ved Fosen begynte så «vekkelsen» med å samle de gamle tradisjonsbåtene rundt 1975. Ikke minst vakte det oppsikt da to fembøringer ble seilt til Island. Men denne revitaliseringen av gammel båtkultur gikk ikke bare smertefritt for seg. Flere følte seg tråkket på fordi de bokstavelig talt hadde brent alle broer til fortiden og den gamle båtbyggertradisjonen ved å brenne båtene sine på Sankt Hansbålet. Det angret de på nå...
Bruken av de tradisjonelle seilbåtene inngår nå som en viktig del av undervisningen til Roar Moes student- og ungdomsgrupper.

I ett med naturen
Det lille skjeve huset på husmannsplassen til Roar er fra 1864. På det meste bodde det ni barn med foreldre og besteforeldre her på en gang. At huset både er skjevt og ujevnt gjør ingening. Det var slik det var. Det viktigste var at det ble bygget i ett med naturen.
– Folk visste hvordan og hvor de skulle sette opp huset for å få best mulig ly mot vær og vind, forklarer Roar, og viser til både hovedhuset og naustet med Åfjordbåten, som ligger rett ved siden av en stor kampestein.

– Tanken på denne store kontrasten til vårt moderne liv pirrer nysgjerrigehten på det livet forfedrene våre levde, samtidig som den utvikler evnen for refleksjon og hvordan man selv og andre har det, mener den moderne eneboeren.
Roar vektlegger også at studentene skal få en autentsisk opplevelse i matveien. Han har derfor inngått et samarbeid med 76 år gamle Gudran Ingvalsen, som sørger for å fôre studentene med gammeldags kystkost som havregrøt, fårikål, raspeballer og kokt torsk som faste innslag på menyen.

Miljøpris
Roar Moe har blitt tildelt to priser for sitt arbeide for den lokale kystkulturen; Finsefondets miljøstipend i 1991 på 200.000 kr, og Solundprisen i 2002. Pengeprisen fr 1991 ble brukt til å legge kabel til transformator og tre fasekurser til huset.
– Da jeg fikk den første prisen var det nytt for folk flest å tenke kystrestaurering, mens jeg nå 11 år senere er blitt «godkjent» som en seriøs aktør. For selv om mange setter stor pris på det jeg gjør, finnes det også nok av dem som ser på meg som en trussel på grunn av at jeg lever så anneredeles enn de fleste andre ved å leve i ett med naturen i stedet for å kjmepe imot den.
Nå som Roar er ferdig med sitt prosjekt, er det opp til de lokale krefter å drive prosjektet videre.
Nå planlegges et kystakademi i Solund. I dette ligger det at prosjektet løftes fra idéélle prosjekt til å bli et kompetanseprosjekt med studietilbud.

2010-Litle Færøy and Roar and Bakkejekta -Fargo are featured in several books, magazines and websites. See also Roar in the media for recent magazine and newspapers articles!
.

____________________________________________________________________________
Kystefolken
KYSTFOLKET
- ei reise frå Stavanger til Ålesund
Av Øystein Rakkenes og Eivind Senneset

Lillit Kultur og Renessanse
VIKING
Magazine for the members of Sons of Norway. July 2008
Nature’s ROAR
www.sonsofnorway.com
One man’s quest for truth in the wilderness

Features Page 8
Nature’s Roar! An unconventional instructor makes us think twice about the great outdoors p.8

By Elizabeth Oliver Illustration by John Dinser

Meet an unconventional teacher with an island, a mission and a lot of mackerel.
On the western coast of Norway, about 159 kilometers north of Bergen, far into the sea from Sognefjorden, lies a rocky, windswept island called Litle Færøyna. Here, alone on this tiny island of a mere 600 by 700 meters, lives Roar Moe. Moe moved to Litle Færøy 10 years ago to start a school that teaches young people the traditional ways of Norwegian coastal culture, ways that Moe sees rapidly disappearing in today’s fast-paced, technology-dependent, nature-starved world. Each summer, Moe invites groups of youth to leave their modern lives behind by stepping back in time and back to nature.

The idea behind the school is to challenge young people not only to question the lifestyles they lead, but also to get them to experience-firsthand-other alternatives. Moe hopes his students- mostly primary school students from Bergen to college kids from Arizona feel the empowerment that comes from self-sufficiency. He challenges them to look to history for answers to contemporary problems.
“Moe doesn’t want coastal traditions to disappear in today’s fast-paced, nature-starved world.

Living the philosophy
A T.S. Eliot quote Moe admires captures the spirit behind his work: “Where is the Life we have lost in living? Where is the wisdom we have lost in knowledge? Where is the knowledge we have lost in information?”

Moe also cites the philosophy of his friend, famed Norwegian philosopher Arne Naess, as inspiration for what he does on Litle Faeroy. Naess, with the likes of Aldo Leopold, Rachel Carson, and others, helped start the Deep
Ecology movement, an ideology arguing for environmental ethics that value the inherent worth of all beings. Those who work for social change based on this idea are motivated by a love of nature as well as a love of humans.

For Moe, Deep Ecology is not simply a philosophy. He is adamant about living and reaching these ideals. “I see kids coming here,” he says. “There is a disconnection between their hands and their heads. They have a shortage of practical experiences.” He sees a remedy for his students in Norway’s nature and history. “I want to fill old bottles with new wine,” he says. The traditional knowledge Moe teaches often applies directly to the contemporary environmental problems these kids are all too aware of. Moe asks, for example, How can I move from one place to another without using gasoline? Is there some tradition in history? You can souse sails and oars, but it depends on winds, waves, and the knowledge you have of how to do that.”

On Litle Færøy this practical experience begins with mealtime. Instead of the quick eats they’re accustomed do, Moe’s students work for their food at every stage. They are taught to set nets in the evening, then rise early to pull them from the sea, clean the nets, collect their catch (often cod and mackerel), clean it, filet it, cook or dry it, and finally, eat it.
All the lessons of Litle Færøy involve hard work, sharp minds and time. Moe’s friend and business partner
Gudrun Ingvaldsen _ a hardy 74-year old woman who, like Moe, lives a solitary, self-sufficient lifestyle on a neighboring island- teaches students the traditions of the land. She shows them how to prepare traditional fish dishes, how to cut grass using a scythe, and how to shear the island’s sheep, spin the wool and knit hats with the yarn.At night, before retiring to tents t, the kids gather around the fire to share stories and ponder the mental and philosophical value of their labors.

Meanwhile, much of Moe’s teaching takes place on the water. Like the land traditions Ingvaldsen teaches, Moe wants students to practice the ways of people in Lagoy - Solund (the region surrounding Litle Færøy) around the turn of the century, prior to the introduction of the motorboat. Students sail the same type of square-sailed boat that the Vikings used-a boat that Moe helped build. It’s an extremely difficult type of boat to sail.
While traditional European sailboats have two to four gaff sails, the square sail has one main direction, with the wind coming from behind, but any change in orientation or wind direction and sailing this boat becomes technically complex. Of course, that’s part of the point. “It is important for me to articulate the process, the time it takes,” says Moe. “I want young people to reflect on how we can transfer these old lessons into modern times. What can we learn from the past that we can use today and in the future."

Practice to theory, and back
Moe’s interest in the past stems from his own seafaring youth and is intricately tied to the history of the Norwegian coast. Moe’s father and grandfather were seamen in the glory days of Norwegian shipping and fishing. “My grandfather is my great hero,” says Moe. “He taught me how to sail, how to navigate tough waters, the basics of how to survive.” That was the early 1960’s. When oil was discovered in the North Sea around 1970 life in Norway changed dramatically- especially along the coast. Tremendous wealth entered the country. The standard of living soared, and people on the coast left centuries-old ways of life and moved to inland cities for education and higher-paying jobs. “I was part of it,” reflects Moe. “I went from a traditional self –sufficiency taught from one generation to another and into an academic way of getting knowledge. I went from practical knowledge into theory.”

Moe studied physical education in Oslo in the ‘70s. participated in a sports clinic at Luther College in Decorah, Iowa, in 1980, and taught skiing at Voss Folk High School throughout the ‘80’s/ At Voss, Moe became involved in the resurgence of Telemark skiing and began working on projects building traditional boats. He apprenticed sewing traditional canvas sails and sailed on the Hjemkomst, an authentic Viking ship that sailed from New York to Bergen (and now sits in a museum in Moorhead, Minn.). Moe went on to acquire coastal navigation certification and worked as a fisherman for a few years before, in 1990, he began to ponder how rapidly Norwegian life as changing
This was when he and three friends from Voss went in search of a location for a new kind of outdoor school, a place they could dock their historic sea crafts, and a place where young people could, as Moe put is, “get away from the myths of the history and find out how life on the Norwegian coast really was.” In 1993, they found a heather-covered island named Litle Færøy. Moe and his partners spent three year renovating the dilapidated farmhouse (abandoned in 1965) and building boathouses, an outhouse and other outbuildings.

A rustic beauty
Former students and visitors to the island speak fondly of it, often mentioning the pinkish hue of the rocks at sunset
They talk of the wildlife: fish, deer minx and eagles. From the high point on the island, you can watch steamers and freighters sailing north and south along the coast.

All the beauty doesn’t mean visitors sugarcoat how trying life on the Litle
Litle Færøy can be, though. It is isolated-the nearest village of Hardbakke has only 350 people and is a half-hour away by motorboat. The winders are dark and wet. Modern luxuries are few.

Douglas Hulmes, an environmental studies educator, says, “There is nothing comfortable about being out the island. I could never give my students a lecture on the strength, tenacity and acceptance of a hard life that epitomizes the West Coast peasant and fishing culture. We’ve experienced only a glimpse of it.

“But,” he adds, “I can’t wait to return.” Others agree. Jill Storlie, Moe’s old friend from Luther College, (who brought Moe to the Midwest last year to talk to Sons of Norway members (Nordmansforbundet in Decorah, Vesterheim Museum, University Club of St. Paul and Thomson Reuters employees about his work ) remembers the simple, day-to-day danger of being s solitary among such harsh seas and conditions. Yet, she is returning to Litle Færøy for the second time this summer. Paul Hough, a friend, praises Moe’s mission: “I think it is important, because Roar is showing that it is possible to live in balance with nature, close to nature, simple in means but still rich. He provides challenges and exciting activities that are grounded in culture, not just nature.”

When asked of the challenges that he faces on the island-long winders, harsh seas, intense solitude and minimal luxuries-Moe acknowledges them simply: “I am a very social person. Wintertime can be kind of lonely.” “He fights the loneliness with practical, interesting activities. He has a phone, a radio and newspapers to keep him in touch and entertained. Occasionally he makes the four-hour boat trip to Bergen, where he meets friends at the pub and sees films and theater. It is the social life and cultural activities of the city that he misses most, but he says three days of that is usually plenty. After a trip to the city, says Moe, “it is always good to come back to the island. It can be lonely here, but I can really feel the life, not only around me but inside me.”

Elizabeth Oliver is an avid outdoorswoman and freelance writer.

How to Get There

W
HO: Young people: primary school, high school and college students.
WHATE: A few days to a few weeks of fishing, sailing Viking ships and living life as people on the Norwegian coast have done for centuries.
WHEN: Summer (April-
August/Sept)
WHERE: Litle Færøy Island, Norway; about four hours north of Bergen by Express boat, bus and taxi boat.
Contact: www.roarmoe.com – E.O. roar@roarmoe.com
Litle Færøy is a place to get away from the myths of history and find out how life on the Norwegian coast really was.
Students borrow techniques from the Vikings as they learn to sail a square-sailed ship.
Roar Moe (pictures in the VIKING) shows his students that one is never too young to learn practical skills for the outdoors.

______________________________________________________________
Norwegian teacher speaks at Sons of Norway By Marlene Deschler, Community Reporter Spring Grove Minnesota


Roar Moe will share his experiences of living on an island and teaching youth of Norway about old-time boat building

"Where is the life we have lost in living? Where is the wisdom we have lost in knowledge? Where is the knowledge we have lost in information?"

These three lines from a T.S. Eliot poem written in 1934, makes one ponder about what has been lost with the current fast-moving, fast-paced technical age that exists today.

This passage has special meaning to a gentleman from Norway who has made it his ambition in life to remember the past, to learn from it and to teach others the importance of this as well.

Roar (pronounced similar to roo_- ar) Moe grew up along the West coast of Norway. He always had an interest in sports and history. At one time he was a physical education teacher and a ski instructor. In 1980, he came to Luther College in Decorah, Iowa, to study United States sports during a summer session. At the time, U.S. sports such as football and golf were not being played in Norway, so he came to learn these, as well as others, sports.

About the school of history

In 1990, Moe and his partners started searching for a place to dock their authentically restored boats - boats that had been made in the traditional way of boat making before there were power tools and engines. They found a small island, Little Færøy, on the western side of Norway near the Solund community.

They then began their non-profit outdoor school. It was their desire to "fill old bottles with new wine." In other words, they wanted to teach students a new perspective on old history; they wanted them to do more than read about history, they wanted them to have hands-on experience.

Their program is set in an era in the early 1900s before the introduction of the engine. The activities are not only connected to the sea, but also to a Norwegian farm of that era.

The students learn traditional sailing methods with square sails that date back to the time of the Vikings. Moe is the main instructor, having left his other jobs to pursue this venture full-time.

"The Vikings were important because they were the super power in the world long ago," explained Moe. "They [the Vikings] had the technology to go to another country, settle it, and return. Others couldn't do that."

The weeklong programs run from early May through. The students sleep in tents and use an outhouse. They do as much as they can to be self-sufficient- in the morning they put out nets, in the evening they bring in their nets and get the fish and clean them. They also bake their own bread and other traditional foods. "The kids are participants in all that they do while on the island," Moe remarked.

Buildings on the island have also been restored. The last family that lived on the island left in 1965. They had some old pictures of the buildings, so they were able to restore them close to what they originally had been, again using the old-fashioned traditional tools.

In 1996, Moe moved to the island to live there full-time. Two individuals that students will meet during their time on the island are Martinus, an 88-year old boat maker, and Gudrun, a 74-year old lady who teaches skills including cleaning fish and cooking. These two people know the traditional methods first-hand and are able to pass their knowledge on to the students.

To earn a little extra money in the off-season of the school, Moe navigates a cargo ship along the coast. Recently the school culture program hired Moe to sail his boat to ten different schools along the coast to allow them the experience of seeing a boat built with traditional building methods. Next year they will be visiting 20 more schools.

Being that the sails are square, at least two people are needed to sail the boat and it is best to have five. For these school visits, their boat is followed by a motor boat incase the winds are not right for getting them into land, the motor boat can pull them in.

Moe has a wonderful story to tell about a project that is clearly close to his heart. He has many wonderful photos and video. Norwegian Public TV created a documentary about Moe and where he is living in a remote area and his program. "I have gotten many letters in response to that program," Moe said with a smile.

To hear even more details about his project and way of life, attend the Sons of Norway meeting -the public is invited. According to their Website, www.sofn.com, "The mission of Sons of Norway is to promote and preserve the heritage and culture of Norway." http://www.hometown-pages.com/main.asp?SectionID=26&SubSectionID=137&ArticleID=18807&TM=55811.36
___________________________________
Read this September 07 article online at:
Coming in  2012 a new episode and book from Oddgeir Bruaset !